Biosentrum

VG Nett skriver at en ifølge en ny verdensomspennende undersøkelse tror 20 prosent at romvesener lever blant oss forkledd som mennesker. Bare 8 prosent av svenskene tror dette, mens hele 40 prosent av kineserne og inderne tror at vi har kamuflert besøk.

Dette er vel omtrent som ventet. Folk har til alle tider vært snare til å tolke uforståelige fenomener i hverdagen. I gamle dager trodde man på huldra. Haugfolket gikk den gang omkring i utmarka, omtrent slik romvesenene gjør i vår moderne verden. Gamle dagers bergtaking og våre dagers bortføring i romskip er to sider av samme sak.

En norsk undersøkelse på 1990-tallet viste i følge kulturhistoriker Ørnulf Hodne at cirka 40 prosent av de spurte trodde på spøkelser. Det er mange ting folk tror på. Vi har en prinsesse med egen engleskole, og har inntil nylig hatt en helseminister som mener at en mann på Snåsa kan få babyer til å prompe i nærheten av telefonen. Daglig øser nordmenn ut penger på klarsynte, dyretolker og homeopater, og folk tror på jomfrufødsel, helbredelse ved bønn og oppstandelse fra de døde.

Det er ikke noe merkelig med noe av dette. Vi kan jo ikke gå rundt å vite alt mulig, så da er det fint at vi står fritt til å konstruere egne forklaringsmodeller. Det oppstår både ufo-klubber og andre trosamfunn av sånt. Det eneste jeg lurer på er forskjellen på tro og overtro.

VG Nett melder at en ny varan-art har blitt oppdaget i de skogskledde Sierra Madre-fjellene. Øglen ble funnet i 2004, men nå har man slått fast at dette var en ny art. Møtet med forskerne førte til at varanen ble fanget og fraktet verden rundt som spektakulært forskningsobjekt. Ifølge VG Nett har den blitt undersøkt både ved universitetet i Kansas og nasjonalmuseet på Filippinene.

- Det er alltid mange arter som forsvinner, for eksempel på grunn av endringer i deres habitat eller ulovlig fangst, sier reptilansvarlig Remi Andersen ved Akvariet i Bergen til VG Nett.

Andersen glemmer å nevne andre årsaker til forsvinning. En sjelden varan eller korallrevhai forsvinner fort fra sitt naturlige habitat om den blir oppdaget av forskere, dyreparker eller akvarier.

Hadde denne øglen hatt bedre kamuflasjefarger hadde den kanskje fortsatt ruslet rundt i skogene i Sierra Madre, i stedet for å ligge på undersøkelsesbordet på et universitet i Kansas. Det kan nok være spektakulært å oppdage, men ikke alltid like artig å bli oppdaget.

Man skulle tro at anger var noe som oppsto med en gang den uønskede handlingen var utført, men sånn er det ikke. Det karakteristiske ved angeren er at den slår til først når synden er avslørt av andre.

Dette gjelder for eksempel de utro. Se på Tiger Woods. Han boltret seg med andre damer i årevis, og ingen ting tyder på at han hadde noen spesielt dårlig samvittighet for dette. Men så ble han avslørt og du verden så dum han da syntes han hadde vært. Han angret i øst og han angret i vest, det var nesten så man fikk medlidenhet med mannen. Så har vi kjeltringene. De holder på med forbrytelsene sine og ser ikke ut til å plages nevneverdig med det. Men om de er så uheldige og bli tatt og stilt for retten - vips så kommer angeren. Ta lommemannen for eksempel. De overgrepene han er anklaget for både innrømmer og angrer han straks bevisene er lagt fram. Alle de andre har han problemer med å huske.

Så til sist har vi den katolske kirke. Kirken har tusenårig erfaring med synd og anger. Det er deres core business, så å si. Særlig den katolske kirke har jobbet for at synderen skal innrømme synden selv og ikke vente til han blir avslørt. De kaller det å skrifte. Men nå viser det seg at dette bare gjelder vanlige folk. Den norske katolske kirke selv gjør som de utro og de kriminelle. De bruker nøyaktig samme taktikk som lommemannen. Først når så mye fakta er gravd fram at det er håpløst å nekte kommer innrømmelsene. Da biskop Georg Müller ble avslørt som barneovergriper for et år siden, ble saken holdt skjult for rettsvesen og offentlighet. Så lenge ingen utenfor kirken visste om synden var det visst ingen grunn til å skrifte.

Andre artikler i VG om saken:
Varslet med tre sider langt ryktebrev
Müller oppholder seg i Roma

Dagbladet.no skriver om politi-apen Santisuk (6) som bygger bro mellom thaier og muslimske separatister. Apen sanker kokosnøtter til de lokale innbyggerne, får fram smilene hos folk og skaper fred.  Apen har gjort en så god jobb at politiet i Sør-Thailand vil starte pilotprosjekt, skriver dagbladet.no

Her har vi nok en gladsak om dyr i menneskers tjeneste. Santisuk ser både søt og pussig ut der han sitter i den lille politiuniformen sin. For noen dager siden skrev jeg om hjelpeapen Minnie som hadde fått tennene trukket ut i påstått omtanke for hennes egen sikkerhet. Nå er jeg litt i tvil om denne solskinnshistorien om Santisuk også gir et feil inntrykk, om man prøver å se det med dyrets øyne. Kan det være på grunn av den solide kjettingen han har rundt halsen?

Enkelte typer ulykker ser ut til å gjenta seg og gjenta seg. Vg.no  skriver i dag at et kystvaktskip lekker olje i fugleparadis. Noen som har hørt det før? I dette tilfellet gikk skipet på grunn utenfor Jomfruland i Telemark. En liten ulykke dette sammenlignet med Full City-ulykken i Langesund i fjor, som også rammet Jomfruland. Men oljeutslipp som rammer sjøfugl skjer igjen og igjen. Vi vil neppe se redusert bruk av tungolje på skip før om 10-20 år skrev aftenposten.no i august 2009, etter Full City ulykken.

En annen type ulykke som rammer dyr til stadighet er låvebranner. Senest 4. mars brant 30 sauer inne på Haug gård i Ullensaker, og 11. mars brant fire hester, to griser og andre dyr inne på Jeløy. Prøv å google "dyr brann låve". Jeg fikk 18.600 treff! Ikke at det har skjedd så mange ulykker, men dette sier noe om en ulykkesfrekvens som fører til mye lidelse for dyrene. Bare på de tre første googlesidene kunne man finne branner på Jønsberg, Ullensaker, Larvik, Røed, Rissa og Jeløy, der dyr brant inne.

Regelverket for alarmanlegg i landbruket har blitt strengere, men likevel hadde vi altså hele to branner der dyr omkom bare i mars måned i år. La oss tenke oss at det hvert år brant ned 3-4 gamlehjem. Hvor lang tid ville det da gå før nytt regelverk, strengere tilsyn og økte strafferammer ble iverksatt? Eller hva hvis badegjestene langs kysten i Telemark plutselig ble innklint med et stoff som de døde av etter mange dagers pining? Det ville ikke overrasket meg om vi da ville blitt vitne til en helt annen handlekraft fra myndighetenes side. 

Jeg for min del mistenkte også at saken kunne være en aprilspøk, for at gullfisk har lovvern mot uansvarlige eiere høres ut til å være for godt til å være sant.